Gitarnorge
Gibson Les Paul (70-årene)
På 70-tallet tenkte Gibson nytt. Det ble et tiår med blant annet nye fabrikker og endringer i treverkets sammensetning. Dette er historien.
Les Paul Standard/Deluxe
Mot slutten av 60-tallet der stjerner som Eric Clapton, Jeff Beck, Jimmy Page og Peter Green sverget til de gamle ”Burst” Les Paulene, ble etterspørselen etter disse perlene fra 50-tallet omtrent umulig å etterkomme. De lokale forhandlerne kontaktet Gibson for å få laget reproduksjoner på bestilling, men Gibson konsernet var på tanken til helt å kutte ut produksjonen av elektriske modeller. 60-tallet var uten tvil Fender’s tiår og flere av de store kjente produsentene av elektriske gitarer bukket under i løpet av denne perioden. Gibson holdt seg stort sett flytende på salget av akustiske og semi-akustiske instrumenter.
I 1968 bestemte Gibson allikevel seg for å lage en reproduksjon av en ’56 Standard Goldtop og en ’54 Les Paul Custom. Begge modeller med P-90 mikrofoner. Salget tok aldri helt av, da det viste seg at modeller med humbuckere, altså de produsert mellom 1957 og 1960 var de attråverdige instrumentene… I 1969 lanserte Gibson ”Les Paul Deluxe” modellen som hadde samme rutingen som en P-90 type reissue, med den berømte mini humbuckeren som ble brukt i flere av Gibson’s modeller videre på 70-tallet.
1973 Gibson Les Paul Deluxe
Kilde:Thewho.net
På begynnelsen av 70-tallet gjennomgikk gitarbransjen en kraftig omveltning og Gibson var en av de produsentene som var hardt rammet i så måte. Flere gitarprodusenter kom også på banen og da spesielt med gode Gibson kopier fra fjerne Østen.
De såkalte ”lawsuit” modellene av japanske fabrikat var ofte tro kopier av originalen, både i konstruksjon, lyd og kvalitet. Tilgangen på treverk og materialer begrenset seg og Gibson konsernet slet med å holde produksjonskostnadene nede. Brasilianske myndigheter la blant annet ned sanksjoner for å føre mest mulig av tre-produksjonen til egne sagmøller og beskatningen på regnskogens ressurser gjorde til at eksporten av treverk måtte ned på et lavere nivå.
I de tidligere årene ble hele trestammer importert fra Brasil kontra fjøl for fjøl som kun var tilgjengelig etter de brasilianske saksjonene var innført. Martin konsernet var også rammet, da Brasiliansk rosewood var en av hovedingrediensene i produksjonen av deres akustiske gitarer. Gibson valgte da heller å importere billigere trematerialer fra blant annet India og Honduras, noe som var av betraktelig dårligere kvalitet.
Ny fabrikk
Gibson konsernet begynte å vokse seg godt ut av Kalamazoo fabrikken og kravene til datidens gitarproduksjon kunne ikke sammenlignes med 50- og 60-årene gå sakte produksjon. Kravene til utførelse på instrumentene kontra pris på ferdigstilt produkt kunne ikke imøtekommes med så mange nye aktører på markedet. En annen sammenligning som ble gjort var det å produsere akustiske og elektriske gitarer i samme fabrikk var som å produsere lastebiler og personbiler på samme samlebånd.
I 1975 åpnet Gibson sin nye fabrikk i Nashville, Tennessee og produksjonen av de mest solgte elektriske gitarene, samt Les Paul modellen ble flyttet dit. Nashville fabrikken var kort fortalt en fabrikk med masse presatt maskineri for serieproduksjon av kropper og halser. Akustiske instrumenter krever en helt annen form byggeteknikk og Kalamazoo fabrikken var mye mer fleksibel i forhold til spesialbestillinger, der håndverk og spissfindighet var gjort gjeldende i mye større grad.
Vesentlige endringer under panseret
Gibson endret i 69/70 den konvensjonelle konstruksjonen av Les Paul modellen. Konstruksjonen som hadde et tykt lag med mahogny og et lag med lønn på toppen, ble endret til en såkalt ”Pancake” konstruksjon. Kort fortalt fra topp til rygg, er dette 1 lag med lønn øverst, 1 tykt lag med mahogny, et 2mm tynt lag med lønn igjen, for så å legge et tilsvarende tynt lag med mahogny nederst i ryggen. Senere ble dette endret med et tykkere lønnelag midt mellom to jevnstore mahogny stykker. Også hals og hode endret seg drastisk i forhold til sin originale 50-talls konstruksjon. Konstruksjonen på Les Paul’en, samt et treverk som inneholdt en langt lavere standard gjorde Les Paul til et tungt instrument med en kroppsvekt som lett kunne være dobbelt så tung som sine forgjengere fra 50-tallet. Allikevel er Gibson Les Paul fra 70-tallet en herlig klassiker, da den etter min mening er like essensiell i enkelte typer Rock & Roll som en Gretch er til rockabilly. I 1978 gikk Gibson tilbake til såkalt ”two piece body” og har stort sett holdt den originale konstruksjonen intakt. Vi kommer nærmere inn på det i neste kapittel om 80-tallet.
Hals over hode…
I stedet for étt halsemne som ble brukt frem til 1970, ble dette endret til three-piece neck. Vinkelen på hodet ble endret fra 17 grader til 14 grader og den fikk en såkalt ”volute”. En volute er kort fortalt som et skihopp på baksiden av nøtta i vinkelen mellom hals og hode. Det ble også stemplet ”Made in Usa” på baksiden av hodet sammen med serienummeret. Gibson sorterte også instrumentene etter kvalitet ferdigbygd og trykte inn ett 2-tall sammen med serienummer og ”Made In Usa” bak på headstock’en.
1973 LP Custom. Legg merke til skihoppet i overgang hals/hode.(Kilde: Vintage One Guitars)
Alt ble egentlig gitt til tilfeldighetene at Deluxe modellen skulle bli lansert med mini humbuckere… Om Gibson skulle begynne å serieprodusere Les Paul’er med med full size humbuckere igjen måtte de investere i nytt utstyr og både økonomi og produksjonsplass på fabrikken var dratt til det ytterste. Allikevel var det et klokt hode i Gibson teamet som visste råd: I 1958 hadde Gibson kjøpt opp Epiphone fabrikken og fått oversendt det som var igjen av Epiphone deler over til et lager i nærheten av Kalamazoo fabrikken. Der viste det seg å være med et parti med Mini-humbuckere liggende klar for bruk. Epiphone brukte disse pickupene i blant annet Sorrento, Broadway og Riviera modellene og disse hadde både utseende og lyden til en humbucker. Disse passet akkurat inn i rutene til P-90 mikrofonen og Gibson slapp de ekstra kostnadene med å sette inn full-size humbuckere.
Deluxe modellen var per definisjon periodens Les Paul Standard og kunne spesialbestilles med full-size humbuckere eller P-90 mikrofoner fram til standarden med humbuckere ble relansert i 1976. Kun Gibson Les Paul Custom forble uendret med 2 eller 3 humbuckere i stedet for P-90 eller minihumbuckere.
Brian Robertson (t.v.) og Scott Gorham fra Thin Lizzy er to av de mest kjente ”Les Paul-maskotene” fra 70-tallet.>
Kilde: Thinlizzyfan.com
Lav eller høy impedans?
Les Paul hadde kjempet lenge for å få lav impedans pickuper i Les Paul modellen, men alle forsterkere var beregnet for de vanlige høyimpedans mikrofonene som PAF humbuckerne og P-90 single coilene vi har blitt kjent med tidligere. Egenskapene for lavimpedans pickups var at en kunne i mye større grad finjustere frekvensområder og ha mye større muligheter og opsjoner for endringer av lyd.
Man kunne også plugge rett inn i miksebordet, noe Lester var en stor tilhenger av. Les Paul har alltid vært kjent for å være en grensesprengende artist med vyer og visjoner med nye teknikker og løsninger helt siden 40-tallet, da han var en av de første til å ta i bruk flere båndopptakere når han spilte inn platene sine. Lenge før noe het miksebord og flerkanals innspillinger. Når det gjelder lavimpedans teknikk i gitarer var han dessverre lenge forut sin tid og markedet var ikke klar for noe dette. I dag er dette en teknikk som er vel brukt i flere instrumenter og kanskje akkurat du har noe tilsvarende i din gitar eller bass? I 1969 lanserte Gibson modellen Les Paul Personal, med en 11 veis posisjonsvelger for finjustering av lyd, samt fasevender og full tonerekke.
Les Paul Personal
De gamle er best!
Les Paul fantastene var overhodet ikke komfortable med de nye Les Paul modellene, dog de som var på markedet nå solgte relativt godt, takket være datidens rockeband og tyngre formen for rock som gjorde seg gjeldende på 70-tallet. Prisene på en 50-talls Les Paul begynte å nå nye høyder og Gibson klarte aldri å lage tilsvarende gitarer i løpet av 70-tallet. I 1976 lanserte de den såkalte ”The Les Paul” modellen, laget av et team med de beste gitarmakerne på fabrikken. Det var lagt vekt på godt håndarbeid og de fineste treslagene ble brukt. Dette var for å etterkomme en del av de kravene som fremdeles gjorde seg gjeldende med tanke på de eldre modellene.
Alle plastdeler som pickuprammer, plekterbrett osv var laget i håndskjært treverk. Pen flammelønn ble brukt til toppen og de fikk førstevalg på det øvrige treverket. Listeprisen ble satt til $3000 som var fire ganger så dyrt som nærmeste konkurrent. En kan saktens gjette seg til at det ikke ble en toppselger, men det var heller aldri intensjonen. Dette er en tidlig antydning til det som kalles Gibson Custom Shop i dag, selv om en ikke kan trekke klarere paralleller enn et team med de beste gitarmakerne Gibson hadde i staben. Det har også vært nevnt i forskjellige sammenhenger en egen Guitar Dealer’s Edition modell av Les Paul Standarden, med mye klarere referanser mot 50 talls standarder enn datidens produksjoner. Dette er ofte spesialbestillinger som svært sjeldent er å se i dagens bruktmarked.
En annen gitar av laget samme team var 25/50 modellen som ble produsert i 1977/78 som en jubileumsmodell til både Les Paul gitaren som var 25 og artisten som hadde vært aktiv i 50 år som artist.
Gibson Les Paul 25/50> Kilde: Will Cutt Guitars
Internettkilder: www.provide.net
Bokkilder: The Beaty of The Burst, 50 years with The Les Paul og Vintage Guitar Buyers Guide.
Denne artikkelen er skrevet for Gitarnorge av Arne Kristoffer Hast hos www.vintagegitar.no
Les også de andre artiklene i denne serien:
"Del 1 - Gibson Les Paul (50-årene)"
"Del 2 - Gibson Les Paul (60-årene)"
"Del 4 - Gibson Les Paul (80-årene)"
Vi tar gjerne i mot tips til endringer eller feil i våre artikler. Ta kontakt på E-post
Denne artikkelen ble skrevet 31.12.05, av Arne Kristoffer Hast
Annonse
© 2006 Gitarnorge.no - redaksjon@gitarnorge.no
Annonsere på Gitarnorge? Les om våre annonseringstilbud
Webhotell fra Webhuset AS